Jeg er sint, men ikke på terrorister…


13672204_1147993978594823_1833706439_nFor noen dager siden satt Shoaib og jeg sammen og skrev bloggpost. Midt i skrivingen begynte vi å ta bilder av stearinlyset på bordet. Jeg husker ikke hvorfor, men jeg husker jeg tenkte “dette bildet vil trolig bli det mest brukte bildet i min FB-profil. Bare noen få dager seinere kan jeg bruke den. Jeg kunne ha brukt den minst 11 ganger hittil i år. Jeg vet ikke hvor mange ganger til jeg må bruke det før året er omme….

Litt over kl 22 i går kveld begynte mobilen og ipad’en min å pipe. På “nyhetsvarsel” har jeg lagt inn terror og terrorangrep, så når det piper nærmest uavbrutt, vet jeg av erfaring at det handler om terror.

Dessverre tok jeg ikke feil. Terroren rammet Nice, en by i et allerede svært terrorbelastet land.

bilder av døde barn og voksne, av de hardt skadede, og bilder av fortvilelse, hjelpeløshet, sorg, frykt.

Jeg har ikke lenger noen tårer igjen å gråte for ofrene, de er allerede brukt opp. Jeg har ikke lenger noen ord i munnen som ikke er brukt opp, om tragediene, de uskyldige livene som går tapt eller om terrorens grusomhet. De er allerede brukt opp.

Jeg har ikke lenger behov for å ta avstand. Det har jeg gjort et titalls ganger. Og jeg vil ikke lenger bare begrense meg til å be for ofrene. Det har jeg gjort.

Jeg er sint. Nei, forbanna. Ikke på terrorister, for dem har jeg et klart forhold til. Jeg vet hva de holder på med, og hvilke mål de har. Det de gjør er ikke unormalt i rammen av å være terrorist. Det er definisjonen av terror.

thJeg er forbanna på oss. Vel, ikke helt oss, som i oss fotfolk. Jeg er forbanna på våre politikere. De som leder landet. Jeg er sint på naiviteten vi har overfor ekstremisme. Sint på vår mentalitet og vår forståelse av verdier. Denne forståelsen lar ekstremister og ekstremistiske ideologier vokse frem uforstyrret under dekke av liberalisme, ytringsfrihet og humanisme.

Jeg er sint på de som deltar i endeløse debatter om ekstremisme og terror, uten annet mål enn sin egen konkurranse om hvem sin som er størst. De som glemmer at når skipet synker vil vi alle drukne, uavhengig av hvor stor eller liten den er.

Og vær så snill, spar meg for praten om ytringsfrihetens verdi. Jeg har sittet i fengsel og bærer fortsatt torturens merker på kroppen for frihet og ytringsfrihet. Mine søsken har blitt henrettet for disse verdiene. Jeg vet godt hva de er, jeg har blødd for disse verdiene. Hva slags verdi har disse verdiene om nettopp disse snus mot oss og anvendes for å gravlegge oss?

Slike verdier kan ikke og har aldri kunnet vinne over bomber, AK47 eller dem som lever av å dø.

Vi trenger handling. Vi trenger å se verden med noe annet enn bare våre egne briller. Vi må forstå grusomheten som ligger bak ideologiene som angriper menneskeheten, enten det er i Europa, Midt-Østen eller verden forøvrig. Vi trenger en ny retning, en ny politikk i kampen mot ekstremisme!

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *